Kjære lille nurket mitt, for to måneder siden møtte vi deg for første gang, og det var det beste møtet noensinne…
Vi hadde ventet så lenge, planlagt, drømt og ønsket, allikevel hadde tiden rast avgårde og vi visste at du kunne komme hvilken dag som helst… Legen hadde sagt at du skulle komme den første dagen i det nye året og vi hadde lagt inn våre ods på dag 3, -overraskelsen ble derfor stor da jeg en tidlig morgen, tre dager før termin, sto og så vannet fosse på stuegulvet.
Jeg hadde våknet klokken fire av at jeg var sulten, og listet meg ned på kjøkkenet for ikke å forstyrre den sovende pappa’n din. Etter noen knekkebrød fant jeg meg godt til rette på sofaen, og sluknet… Men, våknet brått og kastet meg ut på gulvet før jeg egentlig skjønte hva som skjedde. Og der fosset altså vannet… Jeg ble stående å stirre på det, og i en grøt av tanker, skjønte jeg hva som skjedde…du skulle komme til verden akkurat den dagen! 
Etter å ha sanket inn telefon og dokumenter fra sykehuset, listet jeg meg opp til den fine pappa’n din. Jeg krøp ned i sengen og skalv i spenning da jeg visket at vannet hadde gått. Han måtte holde meg en god stund før jeg sluttet å riste. Jeg var så spent på det som skulle skje.. endelig skulle vi få møte deg!
Jordmor sa vi måtte komme på sykehuset, for vi visste ikke om hodet ditt var festet. Men etter en kort tur innom for å se at du hadde det bra, ble vi anbefalt å reise hjem. Jeg syntes igrunnen det var en god idé, for jeg og pappa’n din var helt sikker på at du kom til å bruke lang tid før du meldte din ankomst!
Men hjemme ble det ordentlig vondt.. Riene kom i en storm, og jeg måtte legge meg ned på gulvet mange ganger for å komme meg fra badet til stua. Vi måtte ringe sykehuset igjen for å spørre om vi fikk lov til å komme tilbake. Og selv om de syntes det var tidlig, var vi hjertelig velkommen!
Klokken halv tolv var vi tilbake på sykehuset og traff en ny koselig jordmor. Så mens pappa’n din parkerte bilen, passet jordmor på meg. Det viste seg raskt at alt var klart for at du skulle komme, så vi ble ikke flyttet, men gjorde oss klare til å ta deg imot der, i mottaks-rommet. Pappa kom tilbake og fikk beskjed om å ta av jakken og henge seg på, for nå var du klar!
Jeg skalv som et aspeløv hver gang du gjorde et fremstøt, men pappa var så flink til å holde meg i hånden og viske støttende ord i øret mitt, og den fine jordmoren fortalte meg hele tiden at du hadde det bra!
Og så kom du! Klokken var ti på ett, bare timer etter at vi hadde skjønt hva som kom til å skje… Og du gråt, og det var det vakreste vi hadde hørt! Og du var så fin, så fin! Og nå gråter jeg når jeg skriver og tenker på hvor heldige vi var fordi det var akkurat DU som kom, akkurat DU, lille fine Lykken min. Og jeg gråter fordi jeg ikke kunne gråte akkurat da du kom til verden, bare fordi tiden akkurat da stod stille, og jeg bare tok deg inn, inntrykk for inntrykk… Og jeg skulle så gjerne gjort det igjen og igjen, for akkurat da, akkurat i det øyeblikket du kom til verden og ble det fineste pappa’n din og jeg vet, var det største som noen gang kan skje…
Så en vakker, solfylt, iskald formiddag, sent i desember tuslet vi over brua til hotellet og med oss i en liten seng var DU…
Lille Lykken min, -du er det vakreste jeg vet!
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
