….se meg….

for over tre år siden bar jeg lykken i hånden min, i hjertet, i sjelen…og best av alt, -vi var ETT du og jeg…

http://liftme.vgb.no/?p=178969

Vi har vært igjennom så mye. Du tok meg med storm, lot meg sveve på svale vinder og danse i sanden. Du blindet meg i min egen lykke og fikk meg til å se verden med nye, glade øyne. Jeg visste jeg var din! I lang tid var det alt som betydde noe…

 Men jeg er sliten. Du ser meg ikke lenger, og kanskje ser ikke jeg deg…Det ble alt for mye…jeg sluttet å svelge kameler for din skyld, de ble alt for store, for tunge, for mange…jeg orker ikke mer…

Jeg tenker på det hver dag…hvordan jeg havnet i dette, hvordan jeg låste meg fast i en situasjon hvor jeg ikke lenger har et valg… Vet bare at jeg var blindet, lykkelig, uovervinnerlig…da…

Nå er jeg alene, du er alene…

Så ender det altså slik. To sjeler vandrende ved siden av hverandre på livets vei. Lykken er et skalkesjul…du ser meg ikke lenger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on juli 11, 2010 at 9:23 pm Kommentarer (3)

Da lille Lykken min kom til verden…

Kjære lille nurket mitt, for to måneder siden møtte vi deg for første gang, og det var det beste møtet noensinne…

Vi hadde ventet så lenge, planlagt, drømt og ønsket, allikevel hadde tiden rast avgårde og vi visste at du kunne komme hvilken dag som helst… Legen hadde sagt at du skulle komme den første dagen i det nye året og vi hadde lagt inn våre ods på dag 3, -overraskelsen ble derfor stor da jeg en tidlig morgen, tre dager før termin, sto og så vannet fosse på stuegulvet.

Jeg hadde våknet klokken fire av at jeg var sulten, og listet meg ned på kjøkkenet for ikke å forstyrre den sovende pappa’n din. Etter noen knekkebrød fant jeg meg godt til rette på sofaen, og sluknet… Men, våknet brått og kastet meg ut på gulvet før jeg egentlig skjønte hva som skjedde. Og der fosset altså vannet… Jeg ble stående å stirre på det, og i en grøt av tanker, skjønte jeg hva som skjedde…du skulle komme til verden akkurat den dagen! :)

Etter å ha sanket inn telefon og dokumenter fra sykehuset, listet jeg meg opp til den fine pappa’n din. Jeg krøp ned i sengen og skalv i spenning da jeg visket at vannet hadde gått. Han måtte holde meg en god stund før jeg sluttet å riste. Jeg var så spent på det som skulle skje.. endelig skulle vi få møte deg!

Jordmor sa vi måtte komme på sykehuset, for vi visste ikke om hodet ditt var festet. Men etter en kort tur innom for å se at du hadde det bra, ble vi anbefalt å reise hjem. Jeg syntes igrunnen det var en god idé, for jeg og pappa’n din var helt sikker på at du kom til å bruke lang tid før du meldte din ankomst!

Men hjemme ble det ordentlig vondt.. Riene kom i en storm, og jeg måtte legge meg ned på gulvet mange ganger for å komme meg fra badet til stua. Vi måtte ringe sykehuset igjen for å spørre om vi fikk lov til å komme tilbake. Og selv om de syntes det var tidlig, var vi hjertelig velkommen!

Klokken halv tolv var vi tilbake på sykehuset og traff en ny koselig  jordmor. Så mens pappa’n din parkerte bilen, passet jordmor på meg. Det viste seg raskt at alt var klart for at du skulle komme, så vi ble ikke flyttet, men gjorde oss klare til å ta deg imot der, i mottaks-rommet. Pappa kom tilbake og fikk beskjed om å ta av jakken og henge seg på, for nå var du klar!

Jeg skalv som et aspeløv hver gang du gjorde et fremstøt, men pappa var så flink til å holde meg i hånden og viske støttende ord i øret mitt, og den fine jordmoren fortalte meg hele tiden at du hadde det bra!

Og så kom du! Klokken var ti på ett, bare timer etter at vi hadde skjønt hva som kom til å skje… Og du gråt, og det var det vakreste vi hadde hørt! Og du var så fin, så fin! Og nå gråter jeg når jeg skriver og tenker på hvor heldige vi var fordi det var akkurat DU som kom, akkurat DU, lille fine Lykken min. Og jeg gråter fordi jeg ikke kunne gråte akkurat da du kom til verden, bare fordi tiden akkurat da stod stille, og jeg bare tok deg inn, inntrykk for inntrykk… Og jeg skulle så gjerne gjort det igjen og igjen, for akkurat da, akkurat i det øyeblikket du kom til verden og ble det fineste pappa’n din og jeg vet, var det største som noen gang kan skje…

Så en vakker, solfylt, iskald formiddag, sent i desember tuslet vi over brua til hotellet og med oss i en liten seng var DU…

Lille Lykken min, -du er det vakreste jeg vet!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 3, 2010 at 11:56 am Kommentarer (4)
Stikkord:

Takk….

Takk for blomster i håret og store malerskrin, takk for tegneark og varm kringle på bordet. Takk for kjærlighet og varme, takk for trygge formiddager i pøsende regn. Takk for tårer, takk for smil, takk for samtaler og latter.

Takk for at du alltid holdt av meg selv om jeg var borte, takk for at du alltid tok meg imot når jeg kom hjem….

Takk for åpne armer, varme hender og snille øyne.

Takk, takk, takk… jeg kan aldri få sagt det nok, allikevel får jeg aldri sagt det igjen….
Takk, kjære du, takk for deg, for alltid takk for deg…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on august 9, 2009 at 5:22 pm Kommentarer (2)
Stikkord:

…..du er det næreste, det aller næreste…….

Slik var det den gangen…og slik er det nå….. ingen, ingen er som du…..

Du er det vakreste, det næreste, det varmeste. Du er skogen og trærne og lysningen med utsikten over hav og himmel. Du er vinden og luften og alt jeg trekker inn i lungene, i hjertet, i sjelen.

Vi ligger tett inntil hverandre og du kysser meg på pannen. Jeg stryker hånden varsomt over brystet ditt og tenker jeg kunne blitt liggende slik alltid. Jeg lytter til ordene dine og kjenner hvordan de treffer meg, finner meg og tar meg til steder jeg aldri før har sett.

Du legger leppene ømt, sakte, varmt mot mine, trekker deg millimeter unna og ser meg i øynene. Du sier mine skinner, gnistrer, leker, -og jeg kjenner det. Jeg ser dypt inn i dine, og føler jeg synker -og det er greit, det er lunt og nært og jeg får aldri nok…

Jeg er din…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mai 24, 2009 at 8:16 pm Kommentarer (3)
Stikkord:

Du tråkket inn i livet mitt med støvlene på…..

Du har gjort det nå, -tråkken inn i livet mitt uten å ta av støvlene, trampet inn med store sølete skritt, og dermed lagt igjen stygge, møkkete flekker på det nye fine gulvet mitt…

Og jeg er trist….

Det gjør meg opprørt, forvirret, fortvilet, rett og slett gal og forbannet….

Jeg har tatt i deg med silkehansker, smilt, konversert, vært imøtekommende og åpen….og så møter du meg med dette!!!

Jeg vil kaste deg ut av livet mitt, sende deg med harde kast ned steintrappa, slik at jeg ser at du mister festet og snubler hodestups i bakken!

Og allikevel kan jeg ikke…. Jeg er festet ved deg resten av livet, og du ved meg…

Han var riktignok din for lenge siden, og vi deler ansvaret for det mest verdifulle…

Men, det sier jeg deg, -respekten er borte, silkehanskene er av….

Og jeg er trist…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on januar 18, 2009 at 4:30 pm Kommentarer (3)

Uten vinger uten glorie….

Jeg er en engel i fra hælvete, uten vinger uten glorie….. En jævel, en satan, en egotripp….

Hun gik fort, de høye helene gav gjenlyd i tomme gater. Holdningen var rak. Hun lyttet til sangen, samtidig som hun var et annet sted. Fordypet i egne tanker, på vei over åpent hav.

Hun var det, den kalde, spekulative, frosne jenta. Hun som ikke slapp noen inn. Det var enklest sånn.

Hun visste at de dømte henne. At de så det glatte ytret, de høye skoene, det lange håret, og det var det. Men de visste hun var dyktig, at hun stilte opp uten spørsmål om de trengte henne. Kaoset på innsiden ønsket hun ikke at de skulle se.

Hun var isdronningen uten vinger eller glorie. Det var enklest sånn….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on desember 13, 2008 at 10:14 pm Kommentarer (7)

…..drømmetåke….

Jeg våkner svett, kjenner hvordan skuldrene ligger hevet helt opp til øreflippen, pulsen er høy og hendene knuger hardt omkring dynen. Jeg er desorientert, vet ikke riktig hvor jeg er med det samme… Kjenner hvordan sorgen og fortvilelsen skriker inni meg, slipper ikke taket…

Drømmen var så virkelig, så intens, og jeg sliter med å riste den av meg. Det er som tåken fortsatt ligger tung foran øynene mine, og sannheten er noe langt annet enn vakker…

Jeg skulle forlate denne verden. Ikke finnes mer, ikke føle, lukte, sanse… Jeg måtte ta farvel. Ta farvel med det vakreste, DEN vakreste. Ta farvel med det aller kjæreste.

Jeg gjennskaper drømmen igjen og igjen. Kjenner hvordan gråten rister gjennom kroppen, hvordan fortvilelsen river innsiden ut….

Hvordan skulle jeg noen gang kunne forlate deg… Gå alene inn i det mørke, uten det næreste, varmeste tett ved min side… Det er nesten ikke til å holde ut…

Jeg stønner. Ynker meg i avmakten som omfavner meg denne morgenen…

 

Så kjenner jeg det… Hvordan du varmt kryper tett inntil meg. Lukker armene om brystet mitt og presser deg tett, tett inntil ryggen min…. Du er nærmere, nærest, du er allt i hele verden…

Jeg trekker pusten dypt…drømmen svinner hen….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on september 1, 2008 at 10:29 pm Kommentarer (19)

Alltid bare deg og meg….

Du ser på meg med skøyerblikket, tar tak i hånden min og trekker meg ned i uendelig omfavnelse og varm hud. Og jeg trykker meg inntil deg, tett, tett, og nærmere enn alt. Lukker hånden om nakken din, kjenner hvordan den treffer kjente steder og stryker i kjærlig annerkjennelse.

…og du er min…

Vi reiser på bilferie. -Du, jeg, og minsten i baksetet. Vi kjører oss bort, og minsten lurer på hvorfor vi ikke bare kan trylle, og jeg forklarer at trylleevnene brått har forsvunnet da vi passerte landegrensen, og at vi nok må lete på kartet til vi kommer frem… Han rynker på nesen, og synes nok at man burde kunne trylle i fremmede land også.. 

Når vi kommer hjem, må du reise allerede neste dag. Minsten og jeg vinker til deg i døra, ønsker deg god tur og sender tullete slengkyss, slik at du ikke har lyst til å dra…

….og jeg savner deg….

Jeg løper i solen, og tenker på hvor fantastisk heldig jeg er som har deg i livet mitt. Tenker på hvordan du er festet mitt, -og jeg holder meg fast når det blåser, og du er røttene mine, stammen min, og du er grenene, som legger seg beskyttende omkring meg…

…og jeg kan stå slik i orkaner, og allikevel bare høre lyden av ro…

Og akkurat da ringer du, bare for å la meg opplevedet du opplever, -og jeg hører publikum juble, og det er lykke, og storm og kjærlighet, og  kaffe og sjokolade og bare deg og meg….

…og jeg elsker deg alltid….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mai 3, 2008 at 4:38 pm Kommentarer (20)

….hjemme…..

Jeg står på hodet ned i verdens største pappeske, pakker minnene vekk… Sorterer, rydder, blar…

Vi skal selge leiligheten min. Selge hjemmet mitt, som ikke er hjemme lenger, fordi det ikke er der du er…

Alt er klart. -Bortsett fra dette da…minnene….

Jeg flytter de alene, det er best slik. Men, jeg kaster med hard hånd, for de har ikke lenger noen kraft. De er penselstrøk i historien, malerier på mørke lerret, som ligger flekkete igjen…

Vi går på visninger i nye hus, med trapper og peis og lykke i veggene…-og kanskje kanskje finnes også sorg, men den ser vi ikke…….

For du er det aller, aller beste i hele verden, og med deg er jeg hjemme alltid…….

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on februar 19, 2008 at 10:20 pm Kommentarer (6)

Isprinsesser tiner de også……

Hun bærer lykken med seg over terskelen til det nye året. Den spede, skjøre lykken, som hun verner om med varsom hånd.

Hva dette året vil bringe, vel det er det vel ingen av oss som riktig vet, men for hennes del håper jeg på litt ro, litt fred i hjertet og i sinn…. Så kommer lykken stormende inn, jeg vet det, jeg bare vet…..

-den finner isprinsesser også….

 

Det var dette hun skrev, akkurat dette…for ett år siden, -ett år og en dag….-hun hadde rett…… Deilige, deilige, varme, lykke….

-den fant isprinsesser også….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on januar 3, 2008 at 9:27 pm Kommentarer (9)

…skjelver…..

Hun våkner av at solen stikker henne i øynene. Det er enda tidlig, men varmt og deilig lyst. Hun kjenner hånden hans mot den nakne ryggen. Kryper nærmere….

De er i et fremmed land….

Han sukker tilfreds, og hun kjenner han er i ferd med å våkne. Kryper enda tettere inntil, og føler hvordan han lukker armene sine om henne. Mmmm… Hun smiler, og vet at han gjør det også. Snur seg mot han og ligger bryst mot bryst i tett omfavnelse.

Han biter henne forsiktig, lekent i øreflippen, og hun trekker seg unna, bare litt… Titter på han…. Han er så deilig, så snill, så varm… Hun vet ikke lenger hvem hun er uten han…

Han stryker henne ømt over håret, over kinnet, kysser pannen, varsomt, lenge… Hun sluker han, lar øynene drukne i hans og ønsker tiden kunne stå stille.

Det er da ha sier det, visker det, mens han fanger henne med blikket….

Hun kjenner at hun skjelver….

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on november 28, 2007 at 10:44 pm Kommentarer (12)

Storm…

Jeg puster ikke… Klarer ikke, finner ikke ut hvor magen er, eller hvordan lungene skal fylles for hvert drag. Jeg trekker bare korte små sukk, som skal strekke til hele døgnet, som skal holde meg flytende… Det strekker ikke til i det hele tatt…

Jeg kjenner hvordan angsten fester seg i ryggsøylen, og hvordan den spenner kroppen i en evig bue. Jeg kjenner hvordan jeg er kald i sjelen, -iskald….

Jeg skriker tomme skrik, som treffer garasjeveggen. Og ikke engang ekkoet kommer tilbake. Jeg står med bena gravd ned i gjørmen, og ønsker det var en eng, slik at jeg enkelt kunne løftet dem, og løpt avgårde, rømt….

Slik står jeg da, med hendene hengende langs sidene, og haken senket mot brystet….. og allikevel er jeg ikke alene…du er her med meg…alltid, sterkere enn alt, stødigere enn alt….

Kjære, der jeg bøyer meg i vinden, -er du alltid klippen som jeg lener meg mot når det stormer…

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on oktober 31, 2007 at 10:27 pm Kommentarer (23)

….med feber i blodet…..

Feberen brenner i panna…. Jeg kjenner at øynene er røde og at snørret garantert kommer til å renne fra nesen i hele dag… Nyser flere ganger, -kryper sammen og føler meg ganske så pjusk… -Pjuskeliftme…

Du kjenner jeg er varm, men trekker allikevel den nakne kroppen min tett inntil din under dyna. Lukker armene om meg, slik du pleier, og stikker nesen ned i håret mitt. Du holder meg hardt og jeg kjenner hvordan kroppene våre er som laget i samme form… Det er underlig…

Jeg lukker øynene i velbehag og vet at selv om feberen brenner i panna, handler feberen i blodet om noe helt annet…..

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on september 17, 2007 at 6:54 pm Kommentarer (12)

….skjebnen….

Du er så deilig, så varm så vill. Du river meg i håret, gynger meg hardt og slynger meg rundt i rommet…. Du rister grunnen jeg går på, og setter dørene på vidt gap, slik at jeg alltid kan komme inn…

Og alt dette er bare slik det føles i hodet og hjertet mitt… Og her å nå holder du meg så hardt, så ekte, så nært….

Og hjertet mitt brister gang på gang, ustanselig, bare fordi jeg tenker på hvor skjørt vårt møte var og hvor tilfeldig det egentlig er at du ble min…

Skjebnen, sier du, og skakker på hodet. Og jeg kjenner at du mener det ……

Og jeg vet ikke lenger hvem jeg var….dengangen….da….uten deg….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: Ukategorisert on september 6, 2007 at 6:26 pm Kommentarer (7)

…..skrikende smerte med stumme ord….

Du ser på meg med piler i øynene, kniver og sverd er på vei ut med en rasende fart. Jeg står med hengende hode og titter i bakken. Kjenner hvordan tårene treffer nesen før de faller mot grusen. Faller, -klare, skinnende, vakre…

Jeg hører ordene dine, men er like opptatt av at du ikke hører mine, og hører igrunnen ikke dine allikevel…

Du er det vakreste jeg vet. Allikevel har jeg tråkket i hjertet ditt, slik du har skutt de giftige pilene dine inn i mitt…

….men kjære, -du er hele verden du, -du er himmelen og jorden og alt hva jeg tar på og føler…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on juli 25, 2007 at 4:42 pm Kommentarer (14)

…..du stryker meg over kinnet…..

Vi spiser middag i sofaen. Jeg er varm og lugn og titter på nyhetene som flimrer over tv-skjermen. Jeg lar meg fange av verden utenfor og av bildene foran meg.

Så merker jeg det, at du titter på meg….granskende… Du legger hodet på skakke, -og det samme gjør jeg. Undrer på hva du tenker, og speiler varmen i øyenene dine…

Du legger hånden din mot kinnet mitt, stryker…. Jeg kjenner den ru huden på fingrene dine, raspe forsiktig mot huden min og lukker øynene i velbehag. Hånden din blir liggende å hvile mot kinnet mitt, og vi smiler mot hverandre, før vi begge griper gaffel og kniv på ny….

Det er da jeg vet det….i det lille, stille øyeblikket vet jeg det…. …de store ordene er ikke nok, jeg holder av deg mye mer enn du noen gang vil forstå….

….skatten min, -du er min….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on juli 16, 2007 at 5:31 pm Kommentarer (11)

….du skjærer meg i hjertet….

Du skjærer meg i hjertet, blodet spruter, pumper, renner i strie strømmer… Du skjærer dype kutt, stikker kniven inn og vrir den om, til du ser hvordan jeg synker i knestående…

Blodet sildrer, fra mitt bankende hjerte, og hånden som tidligere har strøket det så ømt, holder nå våpenet som får det til å gråte…

Du er blindet, ser ikke hvor dype kuttene blir og hvor stor skade de lager, du skjærer i langsom stolthet og betrakter mønsteret kniven danner….

Du kler deg i mitt blod, i min smerte, og brått er du ikke den jeg trodde du var….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on juni 30, 2007 at 1:45 pm Kommentarer (22)

….du får meg til å gråte…

Du rører meg, berører meg og tar meg til steder jeg ikke kjente til… Du tar meg i hånden og drar meg ut i det evigie kaos, -i glede, i latter, i lykke og varme. Jeg virvler rundt i intet og finner ikke riktig feste… Allikevel virvler jeg med deg, og forsøker ikke å stoppe denne underlige karusellen…

Og brått vil jeg gråte. -Og jeg gjør det… Store, varme, våte krokodilletårer renner nedover kinnene mine. Jeg kan ikke stoppe det, og tårene drypper på de underligste tidspunkt… Du har funnet noe hos meg, åpnet det opp, og tatt på det med ømme fingre. Brått er jeg sårbar igjen….

Tårene er ikke vonde, men det er du som gjør det, -det er du som får meg til å gråte….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on juni 28, 2007 at 6:00 pm Kommentarer (11)

….om tretti timer er du hjemme….

Jeg puster tung luft…. Kjenner hvordan den fyller lungene mine. Hvordan den flyter rundt der inne og bare venter på å slippe ut. Jeg slår meg på brystet og skriker store ord, men det kommer ingen lyder….

Jeg holder pusten, jeg står på hodet, løper mil etter mil, allikevel blir den liggende, den seige luften i lungene mine…

Om tretti timer er du hjemme….om tretti timer fanger du meg i armene dine, holder meg nære, nære, stryker meg i håret og visker deilige ord i øret mitt.

Om tretti timer skal jeg endelig puste fritt….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on juni 4, 2007 at 10:36 pm Kommentarer (8)

…..gal av å vente, gal av å savne deg…..

Morningen kom så alt for raskt. De hadde satt vekkerklokken på ekstra tidlig, for de visste at disse timene ville være de siste på mange uker.

Hun våknet slik hun sovnet. Hvilende på brystet hans, i uendelig nærhet, med bena flettet inn i hans, og armen lukket fast om han, slik han lå og holdt om henne…

Ingen av dem sa noe, øynene møttes i deilig varme, og kjærtegnene var nære. Hun kjente hvordan han dro henne enda nærmere og hun festet øyeblikket i minnet, slik hun hadde gjort hver dag, den siste tiden.

Jeg er så utrolig lykkelig med deg, så trygg, så tilfreds, så lugn. Hun trodde hun hadde vært hjemme før… Det var før… Liksom denne historien, som hadde vært livet hennes tidligere…hm, -før dette…hadde hun virkelig levd uten han….?

Morgenkaffen var tristere, stillere, selv om hun smilte, ja tilogmed lo….hun ville at han skulle huske at hun smilte, huske hvordan øynene hennes var, når de gnistret mot han…

Hun orket ikke ta farvel da han gikk, stod bare midt på badegulvet og omfavnet han varmt. Han orket ikke slippe. Bare noen minutter til, bare et øyeblikk til av denne inderlige nærheten…. Så måtte han allikevel løsne grepet om den lille kroppen hennes…

Hun kjente hvordan tårene presset på, og han fanget ansiktet hennes mellom hendene sine, og presset leppene mot pannen i et siste kyss….

Gå kjæreste, nå må du gå…. Hun visste at om han ble lenger, ville hun ikke kunne slippe han.

Han snudde seg i døråpningen før han gikk…. Ikke vær lei deg lille eventyret mitt, vi sees i morgen….

Hun lukket øynene, og ønsket det var sant……….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

……det blåser…..

Det blåser, -river og røsker. Allikevel står jeg stødig. Lar meg ikke rikke.

Men det er ikke på utsiden det blafrer i bladene. Vinden har løyet her. -Det er på innsiden, på innsiden og jeg kjenner hvordan den tar tak og lar hjertet seile i brystet i urytmisk dans.

Jeg går i gatene, og på utsiden er det stille. Ingen kan se den… stormen som raser inni.

Blodet strømmer i årene, pumper og pulserer i det rasende hjertet. Det slår så hardt mot brystet at jeg i blandt må stoppe, bare for å kjenne på smerten og la det hvile…

Jeg puster tungt, kjenner hvordan luften bare lager større bølger i den lille kroppen min.

Kjære, -det er bare du som kan løye stormen….

….jeg venter….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mai 27, 2007 at 7:46 pm Kommentarer (6)

….kjæresten min….

Jeg lukker øynene mine og ser deg. Huden din, hendene dine, øynene som lyser, stråler, gløder mot mine. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan du føles mot huden min, hvordan du lukker dine og kysser meg ømt på pannen.

Jeg lukker øynene mine og hører stemmen din. Ordene som synger, bølger og fletter seg inn i mine. Latteren som leker og alvoret som finner sannheten.

Jeg har vært over fjell og hav, -og nå er du det…

Minuttene er lange, og fortsatt teller jeg bare dagene, timene er jeg ikke kommet til enda…de er for mange…

Jeg lukker øynene og føler deg.

Kom hjem snart vakre, jeg savner deg så inderlig….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mai 13, 2007 at 7:21 pm Kommentarer (2)

….jeg sover ikke….

Jeg sover ikke… Ligger bare tett inntil deg og føler, lytter, nyter…. Huden din mot min, alltid like tett, alltid like nært. Jeg kjenner at du puster, kjenner varmen din, og hvordan hendene dine ubevisst stryker over kroppen min. Jeg omslutter deg, på samme måte som du omslutter meg. Legger armene om halsen din, om livet ditt, og krysser bena så tett, så tett…

I hodet mitt, graver jeg veier under huden din, kryper inn, inntil… Finner hjertet og kjenner slagene, varmen, nærheten under alt, over alt…. Jeg vil ikke slippe, vil ikke sovne, vil ikke miste dyrebar tid….

Du trykker meg enda nærere, holder meg så tett at det knekker i leddene mine… Presser meg inntil deg. Jeg kjenner leppene dine i myk varme mot pannen min….

Inni meg brister jeg i stille gråt, mens tårene lager blanke øyne på utsiden. Jeg kysser deg ømt og lukker øynene, men jeg sover ikke…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on april 25, 2007 at 8:04 pm Kommentarer (18)

…..du er det næreste, det aller næreste…….

Du er det vakreste, det næreste, det varmeste. Du er skogen og trærne og lysningen med utsikten over hav og himmel. Du er vinden og luften og alt jeg trekker inn i lungene, i hjertet, i sjelen.

Vi ligger tett inntil hverandre og du kysser meg på pannen. Jeg stryker hånden varsomt over brystet ditt og tenker jeg kunne blitt liggende slik alltid. Jeg lytter til ordene dine og kjenner hvordan de treffer meg, finner meg og tar meg til steder jeg aldri før har sett.

Du legger legger leppene ømt, sakte, varmt mot mine, trekker deg millimeter unna og ser meg i øynene. Du sier mine skinner, gnistrer, leker, -og jeg kjenner det. Jeg ser dypt inn i dine, og føler jeg synker -og det er greit, det er lunt og nært og jeg får aldri nok…

Jeg er din…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on april 14, 2007 at 11:59 pm Kommentarer (18)

….så svever jeg igjen….

Jeg trekker pusten dypt ned i lungene. Kjenner hvordan den nye luften fyller meg, sender mørke tanker på fri ferd og tar inn lykken på ny. Du fanget meg, holdt meg og lot meg ikke falle. Du fikk armene i rolig supermannsvev og passet på at svømmeføttene satt godt på dersom jeg skulle nå vannflaten.

Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene deg, men det satt en engel på skulderen min den dagen du gikk inn i livet mitt…

Fremdeles er jeg eventyret ditt, og det finnes ikke tvil…du er mitt også….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on april 11, 2007 at 11:54 pm Kommentarer (16)

………sorte tanker på åpent hav…..

Jeg har sorte tanker på flyvende ferd over brusende hav. De ligger som mørke skyer og forkludrer de fine bølgene. Jeg kjenner jeg svever i luften, men det er bare fordi armene flakser for å holde meg oppe. Mister jeg drivet faller jeg stupende og kavende ned i det sorte.

Jeg er redd for fallet, for i bølgene vil jeg drukne….

I morgen skal jeg si det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on april 8, 2007 at 12:12 am Kommentarer (27)

…..jeg føler deg……

Jeg danser. Hestehalen kiler i nakken, skibuksa føles perfekt, og den tynne skigenseren er akkurat passe varm.  Dagen har vært så deilig. Du og jeg i bakken. Du og jeg side om side. Venner på alle kanter, og allikevel bare du og jeg…. Solen har varmet og snøen har kjentes så fin under skiene. Latteren og smilene har vært høylytte og syngende der vi benket oss i varmen.

Og nå danser jeg…

Jeg står på podiet, høyt over bakken, med en iskald øl i hånden. Jeg kjenner hvordan rytmen tar tak i kroppen min og smilet sitter fast i øynene.

Brått er du der, på andre siden av lokalet. Øynene dine stråler mot meg. Du fanger meg i blikket ditt, drar meg inn, og det er bare deg og meg… Du går mot meg, strekker armene opp mot meg, og løfter meg ned til deg. Jeg fanger deg i armene mine…slik du fanger meg… grensene er flytende, og det er umulig å si hvem som omfavner hvem…

Kjære, deilige, lykken min, jeg føler deg, sanser deg, nærer deg, -selv på avstand….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on april 5, 2007 at 10:23 pm Kommentarer (7)

…..stille varme….

Vi sitter i den myke sofaen min. Den bare overkroppen din varmer mot huden, luner…der jeg sitter tett, tett inntil deg, mellom bena dine. Jeg lener hodet inn under haken din og kjenner hvordan du kysser meg i håret. Armene dine ligger hardt krysset over brystet mitt. Omslutter meg. Og jeg kurrer i velvære og ro…. Du har sagt jeg er en liten klegg, en liten vakker en. Du har sagt det og ledd…. Du sier du tror, at hadde jeg kunnet, så hadde jeg krøpet inn under huden på deg….-og jeg vet det er sant…. og jeg vet at du egentlig liker det…..

Jeg lukker øynene og nyter deg i stille ro. Det er da du beveger deg, frigjør armene og sier varmt…du, jeg må bare gjøre noe….   ….Ja… Jeg venter….

Du legger høyre tommel og pekefinger mot venstre overarm….
….du venter….og klyper….jeg skulle bare sjekke at det virkelig er sant…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 27, 2007 at 9:29 pm Kommentarer (6)

……du ser meg……

Hun gikk langs støvete stier. Så våren snike seg frem. Den kom tidlig dette året…. Solen varmet ansiktet, og hun kjente hvordan fregnene kom til å tegne egne stier over nesen også denne gangen.

Roen var komplett. Hun var alene, men smilte for seg selv. Smilte slik hun at hun visste øynene ville stråle, skinne. Blodet boblet, og hun kjente hvordan det ville ut, hvordan hun ville le, hvordan hun ville slå ut med armene og snurre i solen, finne en gressbakke og rulle i gresset.

Det var da det slo henne. Før har jeg alltid vært alene, selv sammen med andre, selv sammen med mannen som var der så lenge, -med deg er vi én…..

….det er derfor, tenker hun, det er derfor jeg er så trygg med deg, det er derfor jeg har det så bra, -du ser meg, og det har du gjort fra første stund….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 18, 2007 at 10:43 am Kommentarer (22)

…verden er vakker, ganske enkelt, fordi du er til….

Snøen laver ned, det blåser og mogenlyset trenger såvidt gjennom skyene. Jeg ser mennesker haste forbi, nesene festet i jakkekragen og øynene i asfalten. Paraplyene blåser i alle retninger, og skjermer ikke for vær og vind. En typisk vintermorgen….

Jeg ser det, og smiler… Jeg hører Christel Alsos stemme rett inn i ørene, vender blikket opp mot snøhimmelen, og finner min vei til jobb. Jeg kjenner roen og lykken og tenker at det alltid burde være sånn.

Jeg er i min egen verden iblandt alle de hastende, stressende menneskene. Jeg vender blikket oppover og kjenner snøen feste seg i øyenvippene. Det slår meg et sekund at mascaraen kommer til å renne, -men det bryr meg ikke…. Jeg ser snøen falle i vinterland, og er i min egen verden… Den myke stemmen lager varme bølger i kroppen min, og jeg smiler….

….om ti timer ligger jeg med nesen begravet i halsgropen din…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 11, 2007 at 9:37 am Kommentarer (24)
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00